TH Run Travels
Medaljens bakside
Det er mye glede i en ny løpsmedalje for dem som er glade i bling og Medal Monday: Da de fleste maratonløpene (i utlandet) foregår på søndager, er det en greie å sprade med medaljen hengende rundt halsen dagen derpå, slik at alle forbipasserende kan smile mot deg og nikke anerkjennende.
Vel – forsiden sier ingenting om baksiden, historikken og hva som egentlig utspant seg gjennom 42,2 km. Var det en førstegangsopplevelse eller løp man et maraton for 40.gang?
På den absolutt fineste og mest vindstille sommerdagen i Farsund i slutten av mai, 2018, ble medalje nummer 1 og nummer 40 hanket inn. Blant snaut 100 deltakere stod TH Run Travels-duoen på startstreken. Den ene spent fordi det var hans første maraton og den andre spent fordi hun hadde brukket ankelen på ei intervalløkt på en islagt sandstrand 12 uker tidligere. Fellesnevneren for begge var imidlertid om beina ville tåle drøyt fire mil på asfalt og grusveier.
Med paracet og ibux i shortslommen, slentret vi avgårde med første delmål i sikte: Lista fyr og halvveis.
Så langt, alt vel. Vi traff kjente og ukjente i løypa, løp forbi noen og ble forbiløpt av andre. En lokal deltaker slo følge med oss og kunne fortelle at det sjelden er SÅ varmt (29,7 grader) og det er omtrent ALDRI vindstille ved Lista fyr.
På drikkestasjonen ved 21 km, fikk vi noen mistenksomme blikk i det vi svelget tablettene sammen med sportsdrikken. Det er ikke doping, men det velkjente Grete Waitz-trikset, for ikke å stivne helt.
Om det var tablettene eller den iskalde colaen vi fikk på neste drikkestasjon som gjorde susen, vites ikke, men beina til debutanten fikk fart på seg. Hun med et ferskt ankelbrudd måtte virkelig holde fokus for å finne flyten med den godt tapede venstrefoten.
30 km – alle maratonløperes våte drøm. Kommer man seg hit, er sjansen stor for at man fullfører.
Bråstopp.
Debutanten ønsket å gå noen hundre meter. Hun med den vonde ankelen svelget noen ganger i tålmodighet og tiet.
Vi gikk og vi løp – på repeat utallige ganger.
Slik gikk den neste mila.
40 km-skiltet kom nærmest som en gave fra oven. Løper man i bibelbeltet, så løper man i bibelbeltet.
Farsund sentrum og målområdet var ikke ufattelig langt unna. Etter en times stillhet, prøvde hun med ankelen å si noe. Det kom aldri noe svar, snarere et par grynt.
Heldigvis hadde de løypeansvarlige vært hensynsfulle og lagt innspurten til en lang nedoverbakke før man så målseilet langt der framme.
Vi kom oss over målstreken til identisk tid. 4.37. Ingen tid som vil huskes av noen, annet enn av oss selv. Men det betyr så lite. Faktisk ingenting.
Farsund maraton huskes på grunn av atmosfæren. En slik dag det finnes få av - der man rusler barbeint, lett haltende opp fra målområdet til garderoben for å hente tørt tøy og ned igjen til restauranten ved brygga. Kaster man et blikk utover, ser man sjøen som glitrer i solen.
Sjelden har et glass hvitvin smakt bedre og sjelden har man mer flaks med nabobordet. Vi kom i prat med et eldre ektepar som også hadde samarbeidet om de 42 kilometrene. Han på sykkel som support for sin løpende kone. Vi fikk innblikk i et aktivt liv og en genuin treningsglede og kunne sittet slik til det ble mørkt.
4.37 var allerede glemt.
Hvert maraton lever sitt eget liv og hver medalje bærer sin egen historie.
Dette var nummer 1 og 40.
